26.mai forlot vi Brasil og krysset grensen over til Bolivia. Ventende like over grensen var nattog videre inn i landet. Det var ihvertfall planen. Men som guiden vår sa: Dette er Bolivia.
Togturen ble kansellert da toget var ødelagt. Vi ble forespeilet en 15-timers humpete nattbusstur istedet, men denne ble etter en del venting og usikkerthet avlyst grunnet streik – visstnok nærmest en nasjonalsport i Bolivia. Bolivias mest brukte (og eneste?) flyselskap hadde gått konkurs en måned tidligere, men det militæret flyselskapet hadde rustet opp for å overta strekningene. Billett til en av disse flygningene måtte du derimot møte opp på et reisebyrå for å få kjøpt. Vi begynte å bli svært fornøyd med å være del av gruppe med en reiseleder som ordnet opp.
 Ventende på informasjon om bussavgang |
Sucre
Noen etapper med fly senere befant vi oss i Sucre, Bolivias første hovedstad etter frigjøringen. Sucre er en billedskjønn by, UNESCO-listet for sin godt bevarte gamleby med hvite murhus og religiøse bygg i en blanding av latin amerikansk og europeisk stil. Byen har en rik historie tilbake til koloniltiden, hvor den ble grunnlagt av – og fungerte som hovedsete for- spanjolene under kolonialiseringen på 1500-tallet. Senere har den vært en mye brukt “retreat” for de pengesterke knyttet til sølvminene i området rundt, og har blitt ansett som en relativt rik og velholden by.
 Sucre – den hvite byen |  |  |
Sucre ligger på drøye 2700 høydemeter, til forskjell fra maks 400 på de stedene vi til nå hadde besøkt. Og vi fant tidlig ut at vi var av de utvalgte 20 % av befolkningen som kan merke høyden allerede på dette nivået. Plutselig ble vi fryktelig tungpustede etter å ha gått selv de korteste trapper. Så mens resten av gruppe løp rundt som spreke fjellgeiter, tuslet vi rundt i sentrumsgatene i et bedagelig tempo, med kun få ting på programmet. Vi fikk likevel med oss besøk til Dinosaurpark utenfor byen, hvor de har funnet mange ulike dinosaurfotavtrykk i en leirevegg, et besøk på en av byens eldste kloster – nå katolsk jenteskole, noen av byens markeder og solnedgangen sett fra bydelen Recoleta. I tillegg til innkjøp av store mengder alpakka-ull. For fra nå av skulle det visstnok bli kaldt.
 Leireveggen med fotavtrykk av ulike dinosaurer |
Potosi
Om vi kjente på kortpustethet etter trappene i Sucre, var det ingenting mot i Potosi, en av verdens høyesteliggende byer. På drøye 4200 høydemeter ble vi andpustne selv av å spise lunsj eller snakke sammen. Luften her skal angivelig ha kun halvparten av det oksygeninnholdet en finner i luften ved havnivå. Ikke rart at hotellet hadde oksygen i bakhånd, for den som måtte trenge det. Guiden vår var imidlertid mer for den tradisjonenne metoden; å drikke koka-te (kunne finnes under “urtete” i menyen på enhver restaurant, evt kjøpes i te-poser på supern eller som blader i løsvekt på de lokale markedene). Kokabladene skulle ifølge guiden vår både ta bort hodepine og gjøre godt for magen. Hvorvidt det faktisk har noen virkning, er usikkert. Virkestoffene i bladene er angivelig så svake at en voksen mann må tygge 500 blader konstant gjennom døgnet for å kjenne noen oppkvikkende effekt, ihvertfall.
 Potosi, med sølvgruvefjellet bak |  Nyinnkjøpt alpakkaull. Ikke akkurat t-skjorte temperatur i høyden |  Kolonialbygninger i Potosi |
Potosi kan kanskje sies å være Bolivias Røros. Kjent for sine sølvgruver, hvor det har blitt utvunnet sølv i over 400 år, og nå også UNESCO-listet for sin historie og arkitektur. I glansdagene skal den også ha vært en av verdens rikeste byer. Tidligere foregikk det organisert gruvedrift i det mineralrike fjellet utenfor byen, men dette har blitt erstattet av uoffisiell gruvevirksomhet av mineraler som foregår i regi av små private kooperativer under helseskadelige forhold og med de samme metoder som man brukte for flere hundre år siden (kanskje bortsett fra litt mer avanserte sprengstoff). At gruvebesøk har blitt en av byens store turistattraksjoner kommer derfor med en kraftig bismak.
En konsekvens av den uoffisielle gruvedriften er for øvrig at diverse gruveutstyr selges over disk i denne byen, dette inkluderer alt fra arbeidsklær til ulike varianter av sprengstoff, samt kokablader som gruvearbeiderne tygger for å holde ut inne i de helseskadelige og dårlig ventilerte gruvene.
 Klare for tur til sølvgruven |  Utenfor gruven. Ser man nøye på logoen på lastebilen kan man kanskje oppdage en kjent aktør.. |
Bolivias saltørken og Alto Planos
Fra Potosi bar det videre til Uyuni (3700 moh), en grenseby mot Chile som også er startsted for utflukter ut til verdens største saltørken og det omkringliggende fjell-landskapet med ulike laguner, vulkansk aktivitet og rikt dyreliv. Og vi skulle oppleve dette i tre dager fra baksetet på en gammel 4-hjulsdrevet Toyota.
 Frokost fra bilen |  God stemning i baksetet |  ..før det ble stopp igjen |
 Saltformene og bilene ute på saltørkenen |  Gigantiske kaktuser |  Rommet vårt på salthotellet. Strømmen ble stengt 21:30, fra da av var det hodelykt som gjaldt |
 Gruppebilde fra Saltørkenen |
Neste dag fortsatte vi mot de ulike lagunene som finnes i området rundt. Disse lagunene befinner seg på ca 4000m høyde og er tilholdssted for digre flokker av flamingoer. Flere av lagunene inneholder også store mengder Boron (Borax på engelsk) som ser ut som hvit is, og er omgitt av enorme fjell på opp mot 6500m høyde. Vi avsluttet dagen med å stige opp til 5000m høyde for å se på et område med vulkansk aktivitet og kokende leirebad før vi hadde et deilig bad i en varm kilde og deretter ned igjen til vandrehjemmet der vi skulle bo. Det hele var avbrutt av jevnlige pauser da en av bilene våre stadig stoppet og vi måtte vente på at sjåførene skulle finne og reparere feilene.
 Ved toppen av vulkanen |
 Flamingoer i en av lagunene |  To lamaer ved vår vei |  Bading i hotspring |
La Paz
Siste stopp i Bolivia var hovedstaden La Paz; verdens høyesteliggende hovedstad. Byen strekker seg over en høydeforskjell på 3500 til 4100 moh og har blant annet verdens høyest plasserte nasjonale fotballstadion (noe som nok er hovedgrunnen til at Bolivia har en helt rå seiersstatistikk på hjemmebane siden motstanderne blir satt ut av høyden).
Vi fikk selvsagt med oss det kjente “Witches Market”, hvor man kunne få kjøpt alt fra amuletter og inntørkede lama-fostre for ofringer til Moder Jord (viktig i urfolket Aymaras tradisjonen) til koka i all verdens varianter, piller og pulver til alskens kroppslige plager, uglefjær –og selvfølgelig billig ørepynt og mer alpakkaull. Godt turistifisert i blanding med lokal tro og tradisjon.
 Bak skranken på Witches’ Market |  Medisin i den lokale varianten |
Det ble også tid til en sykkeltur i nedoverbakke, -en lang nedoverbakke. Startstedet var på 4600moh i minusgrader, mens vi avsluttet på 1300moh i halvtropiske forhold. Å komme en liten tur ned fra høyden ga oss også en etterlengtet mulighet til å puste uten pustebesvær (men så bar det opp igjen til høyden). Sykkelturen innebar også sinnsyk natur med bratte fjellsider og loddrette klipper som fikk norske fjorder og fjell til å fremstå som barnemat.
 Valley of the Moon |  La Paz by |
Album fra Bolivia
