Fra Rio til Bolivia

Vår debut som deltakere på gruppereiser er forbi, gjennomreisen fra Rio (Brasil) i øst til Lima (Peru) i vest har startet. De første to ukene vil bestå av 12 gjester og en guide. Transport og overnatting er organisert, resten står man friere til å bestemme selv.

Gruppebilde fra Iguazu

Ihla Grande

13. mai forlot vi Rio de Janeiro for vårt første stopp, Ihla Grande, en øy ca 3 timer fra Rio. Øya er kjent for fantastiske strender, bare synd at det stort sett regnet mens vi var der. Fordelen med været var at man kunne ha de digre strendene helt for seg selv. Bakdelen var imidlertid at strandlivet strengt tatt ikke fristet i regnvær. Men vi fikk oss en nydelig gåtur på øya og regntøyet fikk seg en ordentlig test (testresultatet var så som så).

Ihla Grande VIEW SLIDE SHOW DOWNLOAD ALL

Paraty

Fra Ihla Grande dro vi videre til Paraty, en idyllisk liten by ved kysten med brosteinsbelagte gater og gamle hus. En del regn også her, men vi fikk en solfylt formiddag som vi benyttet til å sykle oppover i åsene bak byen på jakt etter et Cachaca (lokalt sukkerbrennevin) destilleri.

Paraty VIEW SLIDE SHOW DOWNLOAD ALL

Fossene ved Iguazu

Iguazu-fossene fra den brasilianske siden

Vår første virkelig lange transportetappe sto for tur. 24 timer med buss fra Paraty til Iguazu (via Sao Paulo). Dette var for øvrig på 17. mai, så 17. mai brunchen var på en veikro, 17. mai isen spiste vi på bussholdeplassen i Sao Paulo og det var ikke til å komme unna at alle de 4 nordmenne i gruppen stadig snakket om hvor annerledes dagen hadde vært om vi hadde vært hjemme i Norge.

Dagene ved Iguazu-fossene var imidlertid spektakulære. Vi fikk muligheten til å nyte vannfallene fra ulike sider og vinkler, -både fra luften, fra land og fra vann.

Vi startet det hele med å spandere på oss en helikoptertur over fossefallene. Morsomt.

På helikopterflytur over Iguazu

Så var det tid for å se vannfallene fra land. Siden elva Iguazu ligger på grensen mellom Brasil og Argentina, kan fossefallene besøkes fra begge sider. Den brasilianske siden regnes å være best for å få et overblikk av det hele, mens den argentinske siden bringer deg nærmest de mest spektakulære områdene av fossen.

Vi startet med et besøk på den brasilianske siden av de 275 vannfallene som Iguazu fossene offisielt omfatter.

Iguazu fra den brasilianske siden

På den brasilianske siden fikk vi også vårt første møte med de mange vaskebjørnene i området som dessverre er alt annet enn menneskesky. I stedet for å grave eller jakte etter mat i naturen, henter de maten sin i søppelkassene eller tar maten fra de besøkende (vi var blant annet vitne til at guiden vår ble angrepet av noen av dem da hun hadde kjøpt seg en is).

Vaskebjørner på matjakt 1

Vaskebjørner på matjakt 2

Neste dag dro vi til den argentinske siden av vannfallene. Et av høydepunktene var å gå ut på plattformene ved ”the devil’s throat”, der fossefallene er på sitt kraftigste og du kjenner vannspruten fra fossene slå imot deg. På stien ned mot vannfallene passerte vi også et par tucan-fugler som tittet ned på oss fra trærne med sine lange fargerike nebb.

Iguazu fra den argentinske siden, stående ved “Devil’s throat”

Deretter vår det tid for å se fossene fra vannet. Vi ble kjørt i båter oppover elva til vannfallene som ligger i nedre del av området. Båtpilotene storkoste seg spesielt under avslutningen da de gjorde alle passasjerene klissvåte ved å kjøre båtene inn og ut av de mindre fossene.

Fossene sett fra vannveien

Tucan-fugl langs stien

Etter at besøkene av fossene var ferdige, dro JoG (ingeniør som han er) for å se det enorme vannkraftverket i Itaipu. Anlegget eies av Paraguay og Brasil i fellesskap og var verdens største vannkraftverk inntil kineserne bygde “the three gorges dam”. Vannkraftverket har en installert effekt på 14 GW fordelt på 20 turbiner (de er så store at vannet i Iguazu bare kunne dekket vannbehovet til to av disse). I 2000 produserte verket 93,4 TWh, som tilsvarer om lag 70 % av hele Norges vannkraftproduksjon. Baksiden av det hele er imidlertid at enorme områder måtte gi tapt da demningen til kraftverket ble bygd, deriblant fossefall som visstnok var vel så store og spektakulære som de i Iguazu.

Itaipu vannkraftverk

Flere bilder fra Iguazu (og Itaipu) finnes her.

Iguazu (og Itaipu) VIEW SLIDE SHOW DOWNLOAD ALL

Bonito

Fra Iguazu var det nattbuss videre til Bonito, visstnok en av hovedstedene for økoturisme i Brasil. Hovedattraksjonen er imidlertid ferskvannssnorkling i de nærliggende elvene som har massevis av fisk og krystallklart vann.

Vi var fire stykker som dro på ferskvannssnorkling ned Rio do Prata med en guide og for anledningen leide vi oss et vanntett kamera på deling. Og svømmeturen var spektakulær, med krystallklart vann (40 meters sikt+) og et yrende fiskeliv.

På vei til elven der vi skulle dykke, hadde guiden snakket engasjert om at det også fantes noen svømmende pattedyr og reptiler i området (med eksempler som Jaguar, Tapir og Anacondaer) som man kunne se hvis man var riktig heldig, hvorpå han engasjert stoppet bilen for noe han trodde var Tapir-spor, men som han deretter avblåste som “falsk alarm”. Det var derfor ikke rart at guiden og jentene på turen ble veldig engasjerte da de plutselig så en Tapir som hadde lagt seg nede i elven. De pekte derfor engasjert (under vann) til fotografen JoG for at han skulle ta bilder, hvorpå JoG pliktskyldig (om enn noe undrende) tok bilder av fiskestimen som jentene så ut til å være så engasjerte for. Den store kroppen til Tapiren forble usynlig for fotografen, men bakenden av den fikk han tilfeldigvis på film likevel (bildet under viser bakenden av Tapiren med fiskestimen bak.

Til informasjon så vil en voksen søramerikansk tapir ifølge Wikipedia være fra 1,8m til 2,5m lang og ha en gjennomsnittsvekt på 225 kg, her snakker vi altså om et klassisk eksempel på at fotografen ikke så “den rosa elefanten i rommet”.

Den “usynlige” tapiren

Bilde av en søramerikansk tapir (wikipedia)

Tapiren som lå i elva hadde for øvrig en blodig skade på beinet som kunne tyde på at den hadde flyktet fra et angrep (og den eneste naturlige fienden skulle visstnok være jaguar!).

Bonito VIEW SLIDE SHOW DOWNLOAD ALL

Pantanal

Siste stopp i Brasil var to netter i Pantanal, et digert våtmarksområde som er kjent for sitt yrende fugle- og dyreliv, samt enorme mengder av mygg. Og vi opplevde begge deler. Bare den første ettermiddagen kom vi over en del forskjellig:

• På den lokale bensinstasjonen der vi stoppet for vann på vei til overnattingsstedet, var det oppstandelse fordi en Anaconda (Sør-Amerikas største slange) nettopp hadde kommet krypende.
  
  


• Langs veien passerte vi diverse kaymaner (småkrokodiller) som lå og solte seg langs elvene, og det var stadig hjort som gresset langs veien. Den lokale guiden stoppet også bilen langs veien for å vise oss spor etter jaguar (hvor ekte de var vet vi ikke).
  
  


• Da vi ble tatt med ut på gåtur rundt gården der vi overnattet, var det både rosa flamingoer og andre store storkefugler, flere blå Ara-pappegøyer, diverse fargerike fuglearter og et par apekatter. Også masse hester og kuer selvfølgelig. De er overalt.
  
  


• Og våre første myggestikk fikk vi bare sekunder etter at vi ankom. Selv med myggmiddel på, ble vi kontinuerlig stukket. Rart hvor fort folk tilsynelatende ga opp å bli kvitt dem når de landet.
  
  


• Om natten kom hundrevis av ildfluer ut på åkrene med sine blinkende bakdeler.

Anaconda på bensinstasjonen

Blå Ara-pappegøyer i det fri

Klargjøring for Piraya-fisking

Deler av dagens fangst

En annen Ara-pappegøye i det fri

Soving foregikk i et stort felles rom med hengekøyer, men heldigvis med god myggnetting i vinduene. Det forhindret likevel ikke at vi hadde selskap fra både mus, flaggermus og en uidentifisert gnager som elsket sjokoladepålegg. Opplegget inkluderte for øvrig Piraya-fisking, ridetur i områdene rundt gården og en liten natt-safari med kraftig lommelykt.

Pantanal VIEW SLIDE SHOW DOWNLOAD ALL

Sør-Amerika på tvers

 

Da er vi igang med vår 45-dagers tur på tvers av Sør-Amerika, med avirese fra Rio for et par dager siden og ankomst i Peru i midten av juni. 17.mai vil vi tilbringe på buss, på en 24-timers tur mellom Paraty og Iguazu falls. Forhåpentligvis vil skuet når vi først er fremme få oss til å glemme den lange turen.

Oppdateringer fra turen kommer etterhvert. Enn så lenge kan dere se våre bilder fra Rio, hvor vi besøkte en trondheimsvenn og gjorde turistløypa med besøk til Kristus-statuen, sukkertoppen og Ipanema standen. I strålende sol, som seg hør og bør.

Vi ønsker alle en riktig god 17.mai!

Album fra Rio

Rio VIEW SLIDE SHOW DOWNLOAD ALL

Villa Freud

 

NrK kunne nylig kunne melde at det om få år ville være stort overskudd av psykologer i Norge. Slår dette til, kan kan man kanskje anta at Argentina kan være et nytt marked for de overflødige, gitt dagens trend der med å ha en fast psykolog som vi andre har en fast frisør, fortsetter. Argentina har rykte på seg for å være det landet med høyest tetthet av psykologer. Og forbruk av dem. Noen raske søk viser at Argentina har 1,5 psykologer per 1000 innbyggere. USA har til sammenligning bare en femtedel så mange per innbygger.

Buenos Aires er kongen på haugen hva psykologer gjelder, med 8 psykolog per 1000 innbyggere. Universitetet i byen skal ifølge en avis her utdanne 3 psykologer for hver eneste ingeniør de uteksaminerer. I 2008 var angivelig hver 126 innbygger i byen psykolog. Og de aller fleste av disse skal holde til i bydelen Palermo, hvor også vi hadde slått oss ned. Og hva bedrives? God gammeldags psykoanalyse. Ikke rart bydelen også kalles “Villa  Freud” og “Palmero Sensitive” Det skal angivelig være vanligere å gå i psykoanalyse enn å ikke gjøre det. I en artikkel vi fant uttaler en lokal baker: “I en periode var det sånn at dersom du ikke gikk til psykoanalyse, så ble du ansett for ikke å være riktig klok, for å være litt “loco”. Og han hadde selvfølgelig fått sin dose analyse selv også. Mange barnehager skal også ha egen psykolog, og innkalling til psykologen for barnet og foreldrene skal være rutine. 

Om innbyggerene her er mer plaget enn andre? Ikke ifølge de tall vi fant. Kanskje heller litt mindre. Men som det blir skrevet så har Los porteños, som Buenos Aires innbyggere kalles, etter sigende et relativt stort ego. Og dette krever jo sin pleie.

Vi dro til plassen som var definert som hjertet av “Villa Freud”, plassen i seg selv var det ikke noe spesielt med, men flyersene som du fant på postkontoret og kafeene rundt sier kanskje sitt…

Noen av de alternative terapiformene som tilbys..

..annonsert for på det lokale postkontoret.

Buenos Aires

 

Etter 3 måneder på farten, ble Buenos Aires en kjærkommen base for et litt roligere tempo for noen uker. I stedet for hotell, skaffet vi oss leieleilighet i bydelen Palermo, Che Guevaras gamle nabolag og nå Buenos Aires’ cafe og restaurantmekka. Med dette som base, fordypet vi oss (i et bedagelig tempo) i det byen hadde å by på av kulinariske opplevelser, i tillegg ble det tid til litt city-sightseeing, rusling i parker, og selvsagt fikk vi med oss et obligatorsik tangoshow.

Det ble til og med tid til et besøk fra en trondheimsvenn som nå bor i Rio de Janeiro, en super avslutning på oppholdet i Buenos Aires.

Bydelen Palermo

På taket til leiligheten

 

Biff og Malbec

En ting måtte vi fort lære oss: i Argentina spiser man stort! En biff ble aldri servert i mindre størrelser enn 400 gram, og oftest også mer enn det. Det vil si, på en meny fant vi en 200 grams biff, men servitrisen understrekte at det bare var en “chicitito” (bitteliten), før hun henviste oss til sidene i menyen med “ordentlig” mat. Som gode nordmenn er vi høflige nok til å spise opp maten vi får servert, noe som viste seg å være en heller dårlig strategi her.

Argentinsk biff og vin

Rause porsjoner i glassene også

 

Midt i det hippeste Palermo dukket det jammen opp en nordisk restaurant også. Kledelig nok kalt “Ølsen”. Her flokket Palermos hippe og “well to do” seg sammen for brunsj med litt smørrebrød med røykalaks, sild og egg, og med mulighet for en aquavit eller to til.

Innendørs på Ølsen i Palermo

Smørrebrød på Ølsen

 

Dulce de leche

I tillegg til biff og vin, er Argentinerne kjent for sin hengivenhet for Dulce de Letche, en karamellaktig søtsak som i sin naturlige form best kan sammenlignes med vår egen HaPå. Dulcen brukes blant annet som pålegg, smak til is og i mousse, søtning/biter i kaker og kjeks, i kaffen, i kornblandinger, akkopagnement til andre retter, i kompakt form som snacks og ingrediens i ulike dessertsauser. Vi satte oss fore å være lokale og spise tilsvarende av denne populære nasjonalsøtsaken, men med stadig nye varianter og med de allerede nevnte argentinske størrelsene, måtte vi til slutt kaste inn håndkleet.

Dulce de leche i noen av dens former. Til venstre natural som følge til karamellpuddingen (!). Over i fast form som en liten snackbar

Boca

Vi bodde i et rolig og relativt “well off” nabolag som var mest opptatt av mat og drikke. For virkelig å få opplevd arbeiderklassesiden av Argentina og den latinamerikanske fotballfeberen, burde vi imidlertid ha bodd i Boca. Det er her argentinas mest kjente fotballklubb, Boca Juniors, holder til. Klubben har tidligere huset storspillere som Maradona og Tevez og nabolaget domineres av lagets draktfarger som er blått og gult (draktfargene skal på tidlig 1900-tallet angivelig ha blit tinspirert av flaggfargene til den første båten som anløp havna. Det var tilfeldigvis en svensk båt, og dermed var draktfargen definert). Vi var innom og lot oss sjarmere (selv om advarselene sier at man skal trå forsiktig, i hvertfall på kveldstid).

Boca i boca Juniors “svenske” farger

En hyllest til brannmennene utenfor brannstasjonen

 

Oppsummert ble Argentina altså mye god mat og drikke. Da vi kom hadde vi også en intensjon om å lære oss litt tango. Det ble med å se på- og å plukke opp det vi kunne fra en generøs gratisopplæring på fortauet.

 

tangostegene presentert på fortauet

 

Album fra Buenos Aires

Buenos Aires VIEW SLIDE SHOW DOWNLOAD ALL

Roadtrip USA

 

Så hadde vi bil igjen. Og California for våre føtter. Og mens påsken gikk mot slutten, tok vi fatt på Highway 1, med mål om å kjøre fra San Francisco til Los Angeles.

Napa Valley

Først dro vi imidlertid nordover; til Napa Valley, et av Californias vindistrikt. Med flere hundre vingårder, men kun en kveld å gjøre vinsmakingen på, ble valget lett: Vinsmaking på gården til Francis Ford Coppola!

Vi ringte og reserverte fra bilen samme dag, kom som vi var, og var veldig fornøyde med det hele, - ihvertfall helt til en diger svart limousin svingte inn foran oss i oppkjørselen til vingården. Det slo oss med ett at vi kanskje burde gravd bittelitt dypere i ryggsekken for å finne noe annet enn joggesko.

Gjestene i limoen skulle heldigvis ikke med i vår vinsmakergruppe, en gruppe som av to turister fra Brasil foruten oss selv. Og om det på forhånd hadde ant oss, så ble det ihvertfall et stykke ut i vinsmakingen helt tydelig at gårdens attraksjon vel så mye var gamlefar Coppola, som vinen han lager. Informasjon om druer, lagring og garvesyrer var noe nedtonet, til fordel for informasjon om hva “Francis” ønsket for gården sin, det være seg inventar, beskjæring av treet i hagen og det elektriske anlegget. Men vinen var god. Og ifølge guiden vår var det alt som betydde noe.

 

Casa Coppola

Drueskue

Druesmak

 

Santa Cruz

Et kort stopp på strand-tivoliet I den bittelille surfebyen, for å ta retro berg- og dalbanen fra 1924 som vi aldri fikk tatt sist.

 

Så bar det videre sørover mot LA. Sør for Santa Cruz starter den dramatiske kystnaturen som kalles Big Sur. Bratte klipper, svingete og smal vei (i hvertfall etter amerikansk standard) og massevis av seler og sjøløver.

Fotostopp ved Bixby Creek Bridge, Big Sur, Highway 1

 

Solvang

Ikke før har vi blitt ordentlige amerikanere, med sandwich og tendens til å kjøre bilen så langt det lar seg gjøre, uansett hva og hvor, så dukker denne snåle, lille, paddeflate byen opp. Like danskættet som den høres ut. Men bare litt mer dansk enn et gjennomsnittelig sted i danmark hva fremtoning gjelder. Her var det full fres, med vinhus, julehus, danske æbleskiver, kransekake og bilder av den danske kongefamilien. Alle sentrumshus bygget i dansk stil og pyntet med lys og danske flagg. Og selvfølgelig sykkelutleie, for den som dansk stil tro ville tråkke seg gjennom sentrum.

Rommet vårt på Motell Hamlet Inn

La gå at begrepet om hva som var dansk syntes å utvanne seg litt der vi ruslet I gatene. Her fant vi under reklame for danske varer både nederlandse sirupskjeks, svenske kjøttboller og t-skjorter med tysk tekst. Servitrisene rundt om på de ulike bakriene hadde også iført seg antrekk man heller ville assosiert med den Tyrol enn bluferdige danske kringlebakere. Det var vel heller ikke til å stikke under en stol at vi tross alt var i amerika da vi på Ingeborgs sjokoladebutikk fant den mer lokale snopvarianten med eple dyppet I tykt lag med karamell og overtukket med små fargerike m&m s. Absurditeten ble også større av at alle innbyggerene var staute amerikanere, som meget mulig ville hatt store problemer med å plasere danmark på kartet, for ikke å snakke om å uttale navnene på sine danske etstablissementer ordentlig, eller å forklare de danske ordtakene de hadde innrisset i vegger og tak.

 

Dansk nok både på vinhuset..

og julehuset..

men i sjokoladebutikken?

Denne absurditeten var det kun ett sted som kunne toppe…

Las Vegas

Og dermed måtte vi ta en avstikker fra Highway 1 og ut av California. Og om man har en formening om hvor drøyt Las Vegas er, så er det det. Pluss enda litt til.

Her er det Steakhouse og stripping i samme lokale, Elvis, kunstige vulkaner, piratskip, Eifeltårnet og innendørs Venezia. Oksygen bar, hvor man sittende på barkrakkene kan kjøpe seg luft tilsatt ekstra oksygen, som man “inntar” gjennom nesen for å få en energiboost. Selvfølgelig tilsatt den lukt du måtte ønske. Og i kombinasjon med en vannmassasje, om du skulle ønske det. Kasino, showscener, kjøpesenter og bar er i samme lokale, og blir du lei av å putte penger i maskinen, kan du ta med deg drinken din og rusle litt i noen av de døgnåpne butikkene seneret har å by på. Alkoholen har du selvfølgelig lov til å bære med deg rundt mellom barer, butikker og kasinoer.

lnnendørs Venezia. Med påmalt blå himmel i taket.

Hva med litt oksygen?

Happy hour fungerer selvsagt også litt annerleddes i Vegas. Her var ikke drinken halv pris, men du fikk to glass til prisen av ett. Da vi måtte løpe for å rekke ett av Vegas mange show (“Vegas The Show”, det billigste vi fant) etter bare ett av glassene, ble vi sendt med det andre som “take away” i plastglass. Og det var vel egentlig greit. Showet, tross futt og fart fra start til mål, viste vel godt som noe annet at man får hva man betaler for. Her var det Elvis og Cher og mange andre, gitt liv av skuespillere som omtrent ikke hadde noen likehet med de nevtne utover kostymene de tok på, (dobbeltgjengerene er tross alt ute på gaten og poserer på bilder for en dollar eller to). Men det er vel dette som er Las Vegas.

Hva gambling angikk, så hadde vi nok ikke engang klart det om vi ville. JoG mente å vite hvordan man kunne få igang en av småpenge-maskinene, så der puttet vi på noen cents. Men den helt store spenningen ble det ikke ut av det. Og det er kanskje like greit.

‘ Et stykke ned i gata kom vi over dise to kjente karene (tydeligvis sagt opp av sjefen i Nintendo) Og litt mer preget av livet i Vegas enn oss.

 

Selv om Las Vegas er litt fjernt for oss, hadde det helt klart fortjent noen flere dager enn vi hadde. Ihvertfall ifølge JoG, som hadde følgende udekket da vi dro: X-Scream på toppen av det kjente Strathosphere-bygget; en tivoli berg- og dalbanevogn som tar passasjerene hodestups over kanten av bygget på ca 300 meters høyde. Så de kan sitte der i løse luften og nyte utsikten over Vegas. Kanskje like greit vi ikke hadde tid, så slapp han å spise i seg de ordene.

 

Mot Los Angeles

Vi ble overrasket av en snødekt Mojave-ørken da vi kjørte videre til LA. Ellers var det ikke så mye å se på langs veien, bortsett fra utallige reklameskilt for Peggy Sue’s 50’s style diner. Reklamen fungerte som den skulle, vi ble nysgjerrige og stoppet innom. Det viste seg å være akkurat det de utga seg for å være; en ultra-retro diner som laget saftig kaloririk mat. Vi fikk oss en skikkelig amerikansk burger, milk shake og avsluttet det hele med en real amerikansk pai og en stor amerikansk kaffe med påfyll før vi kjørte videre.

Peggy Sue’s 50s diner

Snødekt ørken mellom LV og LA

Los Angeles

Og så var vi ved veis ende. Alle stoppene underveis gjorde at vi kun hadde en dag i LA før flyet vårt, så ble det eneste kjappløsning vi kunne komme på: hop on- hop off buss.

Startende i Hollywood, kunne det hele til forveksling ligne Las Vegas. Her fant vi også Elvis vandrende gatelangs, i tillegg til Captain Jack Sparrow og en og annen Transformers. Men så var jo også den delen av bussturen som dekket Hollywood også mer eller mindre kun namedropping i stjernenes tegn. “Denne bodde på dette hotellet i 96” og “denne pleier å spise på café i nabolaget her”, “denne gikk til frisør her” og “denne kjøpte alltid kjoler på denne butikken”. Mellom hver av kommentarene med et “watch out, you might even see a Hollywood star today!”.

Klare for kjendisspotting…

Da det var skuffende få kjendiser ute på gåtur, ble det heller stjerner forevighet på fortauset langs Hollywood Walk of Fame. Før ny busstur, denne gang i downtown, hvor et noe større mangfold åpenbarte seg, med blant annet Chinatown, little Tokyo og Koreatown. Los Angeles skal angivelig ha et av landets mest etnisk sammensatte befolkninger, hvorav rundt 60 % skal snakke annet språk enn engelsk hjemme, herunder skal rundt 50 % ha spansk som morsmål. Men spennende historie og by til tross, ble det også på denne bussturen mest guiding ift film. Så etter dette er det knapt en tunnel vi ikke bør kunne gjenkjenne i en Hollywood film.

JoG har funnet stjerne foreløpig uten navn. Og kjenner seg kallet.

Avslutningsvis fikk vi tid til en tur til Santa Monica og dets tivoli i strandlinjen. Ingenting som litt berg- og dalbane før vi skal ut på et døgns flyreise.

End of the Trail (for oss også, selv om vi ikke hadde kjørt route 66)

Se flere bilder fra turen ned California – med avstikker- her:

Roadtrip i California VIEW SLIDE SHOW DOWNLOAD ALL