Buenos Aires

 

Etter 3 måneder på farten, ble Buenos Aires en kjærkommen base for et litt roligere tempo for noen uker. I stedet for hotell, skaffet vi oss leieleilighet i bydelen Palermo, Che Guevaras gamle nabolag og nå Buenos Aires’ cafe og restaurantmekka. Med dette som base, fordypet vi oss (i et bedagelig tempo) i det byen hadde å by på av kulinariske opplevelser, i tillegg ble det tid til litt city-sightseeing, rusling i parker, og selvsagt fikk vi med oss et obligatorsik tangoshow.

Det ble til og med tid til et besøk fra en trondheimsvenn som nå bor i Rio de Janeiro, en super avslutning på oppholdet i Buenos Aires.

Bydelen Palermo

På taket til leiligheten

 

Biff og Malbec

En ting måtte vi fort lære oss: i Argentina spiser man stort! En biff ble aldri servert i mindre størrelser enn 400 gram, og oftest også mer enn det. Det vil si, på en meny fant vi en 200 grams biff, men servitrisen understrekte at det bare var en “chicitito” (bitteliten), før hun henviste oss til sidene i menyen med “ordentlig” mat. Som gode nordmenn er vi høflige nok til å spise opp maten vi får servert, noe som viste seg å være en heller dårlig strategi her.

Argentinsk biff og vin

Rause porsjoner i glassene også

 

Midt i det hippeste Palermo dukket det jammen opp en nordisk restaurant også. Kledelig nok kalt “Ølsen”. Her flokket Palermos hippe og “well to do” seg sammen for brunsj med litt smørrebrød med røykalaks, sild og egg, og med mulighet for en aquavit eller to til.

Innendørs på Ølsen i Palermo

Smørrebrød på Ølsen

 

Dulce de leche

I tillegg til biff og vin, er Argentinerne kjent for sin hengivenhet for Dulce de Letche, en karamellaktig søtsak som i sin naturlige form best kan sammenlignes med vår egen HaPå. Dulcen brukes blant annet som pålegg, smak til is og i mousse, søtning/biter i kaker og kjeks, i kaffen, i kornblandinger, akkopagnement til andre retter, i kompakt form som snacks og ingrediens i ulike dessertsauser. Vi satte oss fore å være lokale og spise tilsvarende av denne populære nasjonalsøtsaken, men med stadig nye varianter og med de allerede nevnte argentinske størrelsene, måtte vi til slutt kaste inn håndkleet.

Dulce de leche i noen av dens former. Til venstre natural som følge til karamellpuddingen (!). Over i fast form som en liten snackbar

Boca

Vi bodde i et rolig og relativt “well off” nabolag som var mest opptatt av mat og drikke. For virkelig å få opplevd arbeiderklassesiden av Argentina og den latinamerikanske fotballfeberen, burde vi imidlertid ha bodd i Boca. Det er her argentinas mest kjente fotballklubb, Boca Juniors, holder til. Klubben har tidligere huset storspillere som Maradona og Tevez og nabolaget domineres av lagets draktfarger som er blått og gult (draktfargene skal på tidlig 1900-tallet angivelig ha blit tinspirert av flaggfargene til den første båten som anløp havna. Det var tilfeldigvis en svensk båt, og dermed var draktfargen definert). Vi var innom og lot oss sjarmere (selv om advarselene sier at man skal trå forsiktig, i hvertfall på kveldstid).

Boca i boca Juniors “svenske” farger

En hyllest til brannmennene utenfor brannstasjonen

 

Oppsummert ble Argentina altså mye god mat og drikke. Da vi kom hadde vi også en intensjon om å lære oss litt tango. Det ble med å se på- og å plukke opp det vi kunne fra en generøs gratisopplæring på fortauet.

 

tangostegene presentert på fortauet

 

Album fra Buenos Aires

Buenos Aires VIEW SLIDE SHOW DOWNLOAD ALL

Roadtrip USA

 

Så hadde vi bil igjen. Og California for våre føtter. Og mens påsken gikk mot slutten, tok vi fatt på Highway 1, med mål om å kjøre fra San Francisco til Los Angeles.

Napa Valley

Først dro vi imidlertid nordover; til Napa Valley, et av Californias vindistrikt. Med flere hundre vingårder, men kun en kveld å gjøre vinsmakingen på, ble valget lett: Vinsmaking på gården til Francis Ford Coppola!

Vi ringte og reserverte fra bilen samme dag, kom som vi var, og var veldig fornøyde med det hele, - ihvertfall helt til en diger svart limousin svingte inn foran oss i oppkjørselen til vingården. Det slo oss med ett at vi kanskje burde gravd bittelitt dypere i ryggsekken for å finne noe annet enn joggesko.

Gjestene i limoen skulle heldigvis ikke med i vår vinsmakergruppe, en gruppe som av to turister fra Brasil foruten oss selv. Og om det på forhånd hadde ant oss, så ble det ihvertfall et stykke ut i vinsmakingen helt tydelig at gårdens attraksjon vel så mye var gamlefar Coppola, som vinen han lager. Informasjon om druer, lagring og garvesyrer var noe nedtonet, til fordel for informasjon om hva “Francis” ønsket for gården sin, det være seg inventar, beskjæring av treet i hagen og det elektriske anlegget. Men vinen var god. Og ifølge guiden vår var det alt som betydde noe.

 

Casa Coppola

Drueskue

Druesmak

 

Santa Cruz

Et kort stopp på strand-tivoliet I den bittelille surfebyen, for å ta retro berg- og dalbanen fra 1924 som vi aldri fikk tatt sist.

 

Så bar det videre sørover mot LA. Sør for Santa Cruz starter den dramatiske kystnaturen som kalles Big Sur. Bratte klipper, svingete og smal vei (i hvertfall etter amerikansk standard) og massevis av seler og sjøløver.

Fotostopp ved Bixby Creek Bridge, Big Sur, Highway 1

 

Solvang

Ikke før har vi blitt ordentlige amerikanere, med sandwich og tendens til å kjøre bilen så langt det lar seg gjøre, uansett hva og hvor, så dukker denne snåle, lille, paddeflate byen opp. Like danskættet som den høres ut. Men bare litt mer dansk enn et gjennomsnittelig sted i danmark hva fremtoning gjelder. Her var det full fres, med vinhus, julehus, danske æbleskiver, kransekake og bilder av den danske kongefamilien. Alle sentrumshus bygget i dansk stil og pyntet med lys og danske flagg. Og selvfølgelig sykkelutleie, for den som dansk stil tro ville tråkke seg gjennom sentrum.

Rommet vårt på Motell Hamlet Inn

La gå at begrepet om hva som var dansk syntes å utvanne seg litt der vi ruslet I gatene. Her fant vi under reklame for danske varer både nederlandse sirupskjeks, svenske kjøttboller og t-skjorter med tysk tekst. Servitrisene rundt om på de ulike bakriene hadde også iført seg antrekk man heller ville assosiert med den Tyrol enn bluferdige danske kringlebakere. Det var vel heller ikke til å stikke under en stol at vi tross alt var i amerika da vi på Ingeborgs sjokoladebutikk fant den mer lokale snopvarianten med eple dyppet I tykt lag med karamell og overtukket med små fargerike m&m s. Absurditeten ble også større av at alle innbyggerene var staute amerikanere, som meget mulig ville hatt store problemer med å plasere danmark på kartet, for ikke å snakke om å uttale navnene på sine danske etstablissementer ordentlig, eller å forklare de danske ordtakene de hadde innrisset i vegger og tak.

 

Dansk nok både på vinhuset..

og julehuset..

men i sjokoladebutikken?

Denne absurditeten var det kun ett sted som kunne toppe…

Las Vegas

Og dermed måtte vi ta en avstikker fra Highway 1 og ut av California. Og om man har en formening om hvor drøyt Las Vegas er, så er det det. Pluss enda litt til.

Her er det Steakhouse og stripping i samme lokale, Elvis, kunstige vulkaner, piratskip, Eifeltårnet og innendørs Venezia. Oksygen bar, hvor man sittende på barkrakkene kan kjøpe seg luft tilsatt ekstra oksygen, som man “inntar” gjennom nesen for å få en energiboost. Selvfølgelig tilsatt den lukt du måtte ønske. Og i kombinasjon med en vannmassasje, om du skulle ønske det. Kasino, showscener, kjøpesenter og bar er i samme lokale, og blir du lei av å putte penger i maskinen, kan du ta med deg drinken din og rusle litt i noen av de døgnåpne butikkene seneret har å by på. Alkoholen har du selvfølgelig lov til å bære med deg rundt mellom barer, butikker og kasinoer.

lnnendørs Venezia. Med påmalt blå himmel i taket.

Hva med litt oksygen?

Happy hour fungerer selvsagt også litt annerleddes i Vegas. Her var ikke drinken halv pris, men du fikk to glass til prisen av ett. Da vi måtte løpe for å rekke ett av Vegas mange show (“Vegas The Show”, det billigste vi fant) etter bare ett av glassene, ble vi sendt med det andre som “take away” i plastglass. Og det var vel egentlig greit. Showet, tross futt og fart fra start til mål, viste vel godt som noe annet at man får hva man betaler for. Her var det Elvis og Cher og mange andre, gitt liv av skuespillere som omtrent ikke hadde noen likehet med de nevtne utover kostymene de tok på, (dobbeltgjengerene er tross alt ute på gaten og poserer på bilder for en dollar eller to). Men det er vel dette som er Las Vegas.

Hva gambling angikk, så hadde vi nok ikke engang klart det om vi ville. JoG mente å vite hvordan man kunne få igang en av småpenge-maskinene, så der puttet vi på noen cents. Men den helt store spenningen ble det ikke ut av det. Og det er kanskje like greit.

‘ Et stykke ned i gata kom vi over dise to kjente karene (tydeligvis sagt opp av sjefen i Nintendo) Og litt mer preget av livet i Vegas enn oss.

 

Selv om Las Vegas er litt fjernt for oss, hadde det helt klart fortjent noen flere dager enn vi hadde. Ihvertfall ifølge JoG, som hadde følgende udekket da vi dro: X-Scream på toppen av det kjente Strathosphere-bygget; en tivoli berg- og dalbanevogn som tar passasjerene hodestups over kanten av bygget på ca 300 meters høyde. Så de kan sitte der i løse luften og nyte utsikten over Vegas. Kanskje like greit vi ikke hadde tid, så slapp han å spise i seg de ordene.

 

Mot Los Angeles

Vi ble overrasket av en snødekt Mojave-ørken da vi kjørte videre til LA. Ellers var det ikke så mye å se på langs veien, bortsett fra utallige reklameskilt for Peggy Sue’s 50’s style diner. Reklamen fungerte som den skulle, vi ble nysgjerrige og stoppet innom. Det viste seg å være akkurat det de utga seg for å være; en ultra-retro diner som laget saftig kaloririk mat. Vi fikk oss en skikkelig amerikansk burger, milk shake og avsluttet det hele med en real amerikansk pai og en stor amerikansk kaffe med påfyll før vi kjørte videre.

Peggy Sue’s 50s diner

Snødekt ørken mellom LV og LA

Los Angeles

Og så var vi ved veis ende. Alle stoppene underveis gjorde at vi kun hadde en dag i LA før flyet vårt, så ble det eneste kjappløsning vi kunne komme på: hop on- hop off buss.

Startende i Hollywood, kunne det hele til forveksling ligne Las Vegas. Her fant vi også Elvis vandrende gatelangs, i tillegg til Captain Jack Sparrow og en og annen Transformers. Men så var jo også den delen av bussturen som dekket Hollywood også mer eller mindre kun namedropping i stjernenes tegn. “Denne bodde på dette hotellet i 96” og “denne pleier å spise på café i nabolaget her”, “denne gikk til frisør her” og “denne kjøpte alltid kjoler på denne butikken”. Mellom hver av kommentarene med et “watch out, you might even see a Hollywood star today!”.

Klare for kjendisspotting…

Da det var skuffende få kjendiser ute på gåtur, ble det heller stjerner forevighet på fortauset langs Hollywood Walk of Fame. Før ny busstur, denne gang i downtown, hvor et noe større mangfold åpenbarte seg, med blant annet Chinatown, little Tokyo og Koreatown. Los Angeles skal angivelig ha et av landets mest etnisk sammensatte befolkninger, hvorav rundt 60 % skal snakke annet språk enn engelsk hjemme, herunder skal rundt 50 % ha spansk som morsmål. Men spennende historie og by til tross, ble det også på denne bussturen mest guiding ift film. Så etter dette er det knapt en tunnel vi ikke bør kunne gjenkjenne i en Hollywood film.

JoG har funnet stjerne foreløpig uten navn. Og kjenner seg kallet.

Avslutningsvis fikk vi tid til en tur til Santa Monica og dets tivoli i strandlinjen. Ingenting som litt berg- og dalbane før vi skal ut på et døgns flyreise.

End of the Trail (for oss også, selv om vi ikke hadde kjørt route 66)

Se flere bilder fra turen ned California – med avstikker- her:

Roadtrip i California VIEW SLIDE SHOW DOWNLOAD ALL

Bursdagsfeiring i Cupertino

 

Familien G hadde planlagt en skikkelig familiesamling i California, så etter en lang flytur over stillehavet fra Taiwan, var det familiære smil som møtte oss da vi landet i San Francisco.

Far og de tre søstrene fra familien hadde tatt turen over fra Norge, og samlingsstedet var huset til bestemor G i Cupertino. Byen er kanskje mest kjent for å huse hovedkvarteret til Apple og ligger sentralt plassert i Silicon Valley. Vi befant oss imidlertid langt unna både nettskyer og megabits, i et av få internettfrie hus i nabolaget. Tiden ble brukt til familiesamvær, hyggelige måltider og en og annen shoppingtur.

Familiesamlingen var en kombinert påskefeiring, 90års feiring for bestemor og bursdagsfeiring for JoG. Det ble også tid til et par dager i San Francisco der vi blant annet feiret 90årsdagen på en hyggelig restaurant. På 1.påskedag ble det jaktet påskeegg i hagen og JoG feiret dagen sin med en Cirque du Soleil forestilling i nærheten.

 

Festkledd flokk

San Francisco og Alcatraz

Fangst fra påskeegg-jakten i hagen.

Ute til middag

 

Og et par bilder til:

SF og Cupertino VIEW SLIDE SHOW DOWNLOAD ALL

Finn èn feil

Klassebilde fra Kenting. Avgangsklassen ved en videregående skole i Taiwan. Pluss èn.

Hotell via google translate

Vi har oppdaget en ny glede på turen, – lesing av hotellanmeldelser via google translate. Noen høydepunkt fra en anbeldelse av hotell I Taiwan, skrevet på kinesisk :

Noen av utdragene som gjorde oss mest nysgjerrig på hotellet:

“Avenue San Sibu Road beliggenhet overfor, men ikke trakassering av folk på gaten”
“den første turen for å finne huset trenger litt av Gud”
“bo på takluken landskapet generelt er ikke det vakkert”
“kelneren av huset til en masse entusiastisk hjelp, kan det sies lydhør smil å hilse hver dag”

Dette måtte vi selvfølgelig sjekke ut. Hotellet hadde for øvrig noe særpreg. Rommene hadde åpen baderomsløsning som var integrert i rommet  Toalettet var adskilt fra resten av rommet kun med en rullgardin på den ene siden, mens dusjen sympatisk nok hadde fått vegg foran –dog i glass.

JoG på plass i badekaret i vårt alt-i-ett rom.

Sør-Taiwan

 

Kenting er en ferieby som ligger på sørenden av Taiwan. På grunn av sin geografiske plassering i sør har de også varmere klima enn Taipei og er kjent for fine strender, gode surfebølger og en god del vind.

Med høyhastighetstog reiste vi flere hundre km gjennom landet på noen timer, det var jo en grei skuring. Helt til vi fant ut at det gjensto ca 150 km fra der toget stoppet. Resten av turen, med venting og buss mer enn doblet reisetiden.

Bølger og strand

Lyntoget vårt

 

Vel fremme prøvde vi oss først på strand. La gå at det var sol, men særlig varmt var det vel ikke. Blåste godt gjorde det også. De lokale iførte seg jakke, vi badetøy. Etter et par timer med sandblåst og rare blikk fra de lokale, fant vi ut at det var like greit å gi opp soling. Dag to blåste det enda mer, da hadde vi strendene for oss selv, der vi gikk.

Mer hell, hvis man kan kalle det det, hadde vi da vi beveget oss videre til Kentings hovedgate, som hver kveld overtas av små gatemat-boder av ulike slag. Denne kan man ihvertfall ikke kalle kjedelig, uansett hva man foretrekker å spise. Det var selvfølgelige slagere som stekte dumplings, fylte pannekaker og varianter av wraps. Men det var også mer eksotiske retter som helstekt bleksprut eller mini-fugl på pinne, grillet andehode og kyllingføtter. En sann opplevelse. Hotellet vårt i byen var for øvrig også en opplevelse, se eget innlegg.

Nattmarked

Udefinerte delikatesser på nattmarkedet

Andre opplevelser i byen inkluderte et nattbesøk på scooter ut til brennende gassflammer, besøk med bading i varme kilder og en heidundrende jeep-tur med sjåfør på en avsindig bane med bakker på mer enn 60 graders helning. Jeep-turen var som en heftig berg-og-dalbane, men med bil. (Vi har lagt inn en youtube-link til noen andre, siden vi ikke hadde utstyr som gjorde at vi kunne filme eller fotografere “galskapen” selv, for moro var det!) Se for øvrig bildegalleriet for noen visuelle inntrykk fra turen.

 

 

Snart klart for kjøretur med jeep

Kjøretøy for to…

Varme kilder, big business i Taiwan

Brennende gasskilder

 

Kinesisk massasje

Fra Kenting bar det tilbake til Taipei hvor vi skulle fly videre til California. Men før vi dro fikk vi også prøvd kinesisk massasje. Eller “dette er ikke thai-massasje, nei” som en av damene i massasjesalongen så treffende sa det. Heldigvis –sett i etterpåklokskapens lys (begrenset av at vi måtte rekke bussen) ble det bare en time, ikke to, som de mente vi burde gå for.

JoG fikk en liten spinkel sak av en massør, L. fikk en diger feit mann med klyper som hadde passet bedre til å jobbe på en byggeplass. 60 minutter senere følte vi oss mer radbrekt enn revitalisert, Trøsten fikk være at kinesisk massasje tross alt skryter på seg å skulle være svært så helse- og energigivende og det kunne komme godt med for den tolv timer lange overfarten over stillehavet til California.

 

Bildegalleri fra sør-Taivan under

Sør-Taiwan VIEW SLIDE SHOW DOWNLOAD ALL