Ryggsekk med mer: Hanoi

Med nok et råbillig hotell med alt vi kunne ønske oss, sentralt plassert i gamlebyen, lå Hanoi for våre føtter i noen dager. Om Vietnam generelt har vist seg å være de motorisertes paradis, viste Hanoi dette til det fulle. Her var det knapt en centimeter med fortau å oppdrive, da disse ble brukt til mopedparkering. Vakten på hotellet vårt tok heldigvis affære da det grunnet tettpakket med parkerte mopeder like utenfor ikke var mulig å komme seg ut av hotelldøren, men det var også eneste sted hvor vi fikk den luksus å få litt rom. Resten av tiden var det ut i gaten, med den risiko det innebar. Så vi ruslet, prøvde oss på litt gatemat, og selvfølgelig en god dose turistaktiviteter, som omtalt nedenfor.


	Geografien slik Vietnnam ser det?

Water Puppet Theatre

I Hanoi var det fortsatt vår og relativt kjølig da vi ankom. Ikke mer enn en litt kjedelig norsk sommerdag, men godt vant som vi er blitt, var dette nok til å få oss til å se oss om etter innendørsaktiviteter. I den anledning hadde vi lest og hørt mye om et tradisjonelt vietnamesisk dukketeater spilt i vann, angivelig et forrykende show og et obligatorisk stopp for de som vil ha innblikk i lokal tradisjon. Perfekt. Ikke for det, vietnameseren vi delte kupé med på togturen til Hanoi så rart på oss og sa at noe sånt fantes ikke i Hanoi, da JoG spurte om dukketeatret var noe han anbefalte oss å se.

Medpassasjerens reaksjon skjønte vi mer av da vi hadde kjøpt oss en relativt stivt priset billett, og stilte oss i køen inn – en kø utelukkende med bleikinger som oss (akkurat som køen før og etter den forestillingen vi gikk på). Ikke akkurat vietnameserenes favorittsyssel nummer én vi hadde begitt oss til. Men showet var - skal vi si interessant nok, om ikke mest absurd: Vannbøfler som sloss til tradisjonelle folketoner, to fiskere som fanget hverandre i hverandres hov og en karpefisk som ble til en drage.

Ho Chi Minhs siste hvile

Etter å ha besøkt Ho Chi Minh byen tidligere på turen, var det nå tid for å besøke Ho Chi Minh i egen person. “Onkel Ho”, som han kalles på folkemunne. Den store revolusjonæren og tidligere nord-vietnamesiske presidenten som kjempet for et samlet og selvstendig Vietnam, og som har en opphøyd posisjon blant mannen i gata. Han har riktignok vært død de siste noen-og-førti årene, men hans legeme har blitt balsamert, og har nå fått sin siste hvile på et mausoleum i Hanoi. Bortsett fra de dagene i året hvor han er på ferie i Moskva, - for vedlikehold. Hit valfarter vietnamesere daglig, og skal man hit er det best å ikke sove for lenge hvis man vil være sikker på å komme inn.

Deler av køen foran muasoleumet. Og enda var det en hel langside som ikke kom med på bildet.

Vietnamesere fra hele landet sto i kø for å se sin tidligere president. Mausoleumet har blitt omtalt nærmest som et pilgrimsmål for vietnamesere som vil hedre sin “onkel Ho”. I tillegg til lokale omfattet køen også overraskende mange turister. Det hele blir mest rart når man vet at Ho Chi Minhs siste ønske var kremasjon, ikke å ligge på utstilling. Men slik gikk det altså ikke. Ihvertfall ikke ifølge den gjengse oppfatning. På folkemunne skal det versere rykter om at det er en voksdukke som ligger der til utstilling, men hvor mange som tror på dette er usikkert.

Starten på en time i kø

Alltid betryggende med våpenforbud (men det står også at eksplosiver og giftige substanser ikke skal legges igjen??)

Hele besøket var en småabsurd opplevelse, alt fra køen inn med strenge regler om oppstilling (én og én her, to side om side her, før vi det gikk tilbake til én og én), til reglement på området (ikke smil, ikke snakk, ikke tygg tyggis, ikke hendene i lomma, ikke barn under tre år osv), og ikke minst vaktholdet, med bevæpnede vakter som dro deg i trøya for å få fortgang på en kø som allerede holdt et godt tempo og en nærmest militær presisjon. Litt forbi selve mausoleumet og man kommer til boder som selger Ho Chi Minh bilder, t-skjorter, kalendere – og litt sukkerspinn og is. Det var opium for folket ispedd en god dose brød og sirkus.

Fotografering var også strengt forbudt og var strengt håndhevet med blant annet metalldetektorer og innlevering av kameraer. Da vi av nysgjerrighet ønsket å sjekke om det fantes bilder av avdøde “Onkel Ho” på nettet i etterkant, lurer vi også på om vi opplevde et øyeblikk av nettsensur. Søkeordene “Ho Chi Minh Body” ga oss bare en feilmelding i nettleseren, mens alle andre nettsider som vi prøvde å åpne gikk fint. Eksotisk. (Vi klarte forresten å finne et bilde av legemet hans på nettet da vi hadde forlatt Hanoi).

Cyclo i Hanois gamleby

Det er bare å innse; Vietnam; og kanskje særlig Hanoi, er ikke fortgjengerenes mekka. Det satt litt langt inne, men siste dag endte vi likevel opp med en tur med turistfremkonstmiddel nr 1; cycloen. Mest for å få sett litt mer og tatt noen bilder av gatelivet i Hanoi, alltid pakket med motorsykler, blomster- og fruktselgende damer, avislesende menn, bikkjer, barn, og de som bare vil slappe litt av i veikanten. Særlig behagelig var det ikke å trykke to av vår størrelse sammen i et lite sete, men trøsten var at det tross alt måtte være verre for han som skulle tråkke oss rundt i en times tid.

Ops, plutselig kjører vi imot kjøreretningen

Mopdeden brukes til alt, – avslapping.

…og transport

Ut fra en blanding av trangt, avlastning for sjåføren og eventyrlyst, fikk JoG overtalt sjåføren til selv å overta styringen og tråkke seg noen skarve meter i Hanois gater. Heldigvis i den litt mindre trafikkerte delen av byen.