Cu Chi Tunnels - og mer krigshistorie

I tillegg til krigsminnemuseet, benyttet vi også stoppet i Ho Chi Minh city til å legge inn et besøk til Cu Chi Tunnelene (tunnnelene kjent som skjule/tilholdssted for vietnamesiske vietkong-soldater). En overkommelig 5-mils tur ut fra Ho Chi Minh, tenkte vi - men det var før vi innså hvilket tempo trafikken i denne byen holder på grunn av sine overfylte gater. Guiden innledet jovialt med at det var greit (og kanskje best) å sove på bussen for de som fikk til det, noe vi smålo litt av, men etter denne introduksjonen sto det en periode nesten helt stille. 

Men noen timer etter start nærmet vi oss ihvertfall Cu Chi tunnelene samtidig som himmelen ble faretruende mørk. Guiden avfeide det hele med at det ikke var regntid nå, og at dette ikke var noe å bekymre seg for. I det vi kjørte inn på parkeringsplassen åpent likevel hele himmelen seg, og lyn og torden smalt samtidig like over oss. Ved å  gjøre solparasoller om til paraplyer, ble vi (med mindre hell) geleidet over til skranken for å kjøpe regnponchoer. Og resten av besøket var vi som to halvdruknede påskekyllinger. 

Turistgeleiding –med mer eller mindre hell hva tørrskoddhet angikk

JoG i sin nye, fjonge frakk

 
Tunnelene –med mer

Veien til tunnelene var ilagt noen obligatorisake stopp. Først obligatorisk filmfremvisning av vietnamesisk propagandafilm fra 70-tallet, med vekt på hvordan de beste “amerikaner-dreperene” i den heroiske vietnamesiske troppen ble belønnet med heder og medaljer (eksempler inkluderte en liten skolejente –ifølge filmen en “very good america' killer”). Neste stopp var stor tegning av amerikanere som gikk i de vietnamesiske fellene (dyrefellene som vietnameserene fant ut også egnet seg for amerikanere). Fulgt av fremvisning av noen av de nevnte fellene.

Propaganda-maleri: Her går den ene amerikaneren etter den andre i fella…

 

Tigerfelle, i krigens dager også myntet på amerikanere (jfr tegningen ovenfor)

Illustrasjon av ulike feller

.

Så til tunnelene

Tunnelene var et underjordisk system av ganger og rom på flere nivåer. De ble benyttet hovedsakelig som hemmelige passasjer og gjemmested under vietnamkrigene. Konstruksjonen ble påbegynt allerede på 40-tallet, under krigføringen mot franske koloniherrer, men videreført og brukt til det fulle under vietnamkrigen mot amerikanerne. Alt i alt skal tunnelene ha vært på ca 200 km, men kun deler er gjenværende i dag. Øverste kanal ligger ca 3 meter under jorden, neste er på 6 meters dybde og det nederste nivået er 9-10 meter under bakken. Jordlaget over skal ha tålt både stridsvogner og lettere bombardement.

Tunnelsystemet skal ha inneholdt både møterom, kjøkken (med egen ordning for å få røyken fra matlagingen ut på overflaten) og sykehus. Også ferskvannsbrønn var å finne. Men særlig mye luft skal de ikke ha hatt. Dyr som skorpioner, giftige tusenbein og andre smittebærende insekter skal også ha holdt til der, og malaria skal ha vært utbredt. I perioder med heftige angrep skal soldater ha vært dagesvis i tunnelene. Guiden vår viste seg å ha en noe spesiell tolkning av ulike forhold. Blant annet mente han at amerikanere ikke kunne eller ville ta seg inn i tunnelene på grunn av deres behov for moderne, vestlige toaletter, noe som jo ikke fantes i tunnelene. Om det av størrelsesmessige, for ikke å snakke om taktiske forhold, hadde vært så lurt for en amerikaner å forville seg inn der, er en annen sak.

Modell av tunnelsystemet. En av inngangene gjennom elvemunningen (ytterst til høyre).

Kun en liten flik at tunnelsystemet var åpne for turistene, ca 100 meter av de øverste kanalene. Disse var også utvidet til “turiststørrelse”, samt at de hadde fått innkonstruerte utganger for hver 20.meter (for de som syntes at turen ble for klaustrofobisk). Deler av den hadde også noe innsivende lys, for å hjelpe oss stakkars turister helskinnet igjennom. Særlig med luft var det ikke der, og krypende på rekke og rad var det greit å vite at det kun var for noen få meter og at det bare var tordenbrak som smallt over oss. Også noen merkelige skytelyder…

Tunnelen – utvidet til turiststørrelse

I tillegg til tunnelsystemet, fantes det også mer avgrensede rom i bakken, ment for å kunne gjemme seg ved behov.

Gjemsel for viderekommende (og de litt mindre bredskuldrede blant oss).

Omtrent så bred som en birkenstocksandal str 43

Men hva ville vel det hele ha vært uten en diger skytebane som bød på kraftige gevær-rekyl og ordentlig geværsmell mot en god dose dollar? Ved enden av omvisningen kom vi i hvertfall til skytebanen med innlagt stopp for de som ville. Her kunne den som ville betale for seg velge mellom M 16, AK 47 og en drøss av andre våpen som Rambo ville ha likt. Og ungguttene stilte seg villig opp for å veksle ladede lommebøker i bytte mot ladede våpen. Med dette bidro de samtidig til å lage et mer uhyggelig soundtrack som vi hadde hørt i det fjerne da vi fortsatt befant oss i tunnelene.

Ammunisjonsmenyen og salgsglade soldater

Vi sto over skytinga, mest innstilt på å spare kreftene til den laaange bussturen tilbake gjennom Ho Chi Minhs ettermiddagsrush.