Ho Chi Minh City (Saigon)

Byen med rundt 8 millioner innbyggere og anslått opp til 6 millioner motorsykler. For en jente fra et sted hvor det knapt nok finnes vei å krysse, og en bygutt godt vant til å ha fungerende fotgjengeroverganger å støtte seg på, var dette en by vi hadde kjent skrekkblandet fryd i forhold til siden ryktene om trafikken her hadde nådd oss (veikryssing i Ho Chi Minh er gjengangertema blant alle vi har møtt som har vært i Vietnam). Trafikken går med og mot kjøreretningen, over sperrelinjer og på begge sider av gata. Men innom byen skulle vi, så det var bare å manne seg opp for litt eksponering. 

Ventende på grønt lys

 
Kvinnedagen

Vi ankom Ho Chi Minh på selveste kvinnedagen, 8. mars. Markering av kvinnedagen viste seg å være utbredt også i Vietnam. Formen på markeringen var imidlertid noe litt annet enn hva vi er vant med fra Norge. Mens dagen i Norge er forbunnet med appeller og politikk, var Vietnams kvinnedag mer som en blanding av morsdag og Valentinsdag.

Ved innsjekk spurte den kvinnelige resepsjonisten på hotellet om L hadde fått kvinnedagsblomster ennå, før hun henrykt fortalte at hun hadde fått den prangende blomsteroppsatsen som sto på disken. Videre instruerte hun oss i kvinnedagsfeiring ved å fortelle at JoG måtte kjøpe blomster eller konfekt til L samt ta henne med ut på en romantisk middag på dagen.

Kvinnedagsoppsatser til salgs

Kvinnedagsrabatt

Vi spurte for øvrig den samme resepsjonisten om en anbefaling på spisested på kvinnedagen. Ironisk nok sendte hun oss ikke til en romantisk restaurant med stearinlys og duk, men istedet til et gatekjøkken! Kanskje det var straffen for at vi ikke hadde pyntet oss nok for anledningen, eller kanskje hun hadde gjennomskuet at JoG aldri kjøpte noen kvinnedagsbukett til L? Vi lot 8. mars være 8. mars og markerte dagen både på Vietnamesisk vis ved å kjøpe kjole til Line med kvinnedagsrabatt, samt i likestillingens navn ved å dele gatekjøkkenregningen.

Mer trafikk. Observert trygt fra taxisetet

Familien på tur. Mor og storebror med hjelm, minstemann fremst med caps

Og midt i det hele en litt sliten sykkeltaxi

Vietnamkrigens grusomheter

I tillegg til å være base for videre reising, brukte vi Ho Chi Minh for å sette oss mer inn i historie, mer bestemt Vietnamkrigen. Et besøk på War Remnants museum, ga oss en vietnamesisk vinkling på Vietnam-krigen. For å høre amerikanernes vinkling på saken må man annensteds, men det museet imidlertid formidlet veldig godt var hvor forjævlig krig er. Spesielt bildene av ofre for kjemisk krigføring, napalm, bomber, miner og deformerte kropper var opprivende. Du ble minnet om alle de tragiske skjebnene bak en krig. Sannsynligheten er stor for at du forlater museet i en dyster stemning (og sannsynligvis også litt provosert hvis du er amerikaner).

For øvrig tok en egen seksjon i museet for seg anti-vietnamkrig demonstrasjonene rundt omkring i verden. Gudene vet hvordan akkurat demonstrasjonstoget fra Moss havnet som et av eksemplene på dette, men det var altså norges bidrag på veggen.

En del av det litt mindre rystende materialet fra utstillingen

Anti-Vietnamkrigdemonstrasjon fra Moss

Det andre besøket vårt var til Cu Chi tunnelene, et sted som i vel så stor grad var preget av propaganda, i tillegg til å ha et litt surrealistisk opplevelsespark-aktig tilsnitt over seg. Mer om dette i et eget innlegg.