På skinner til Hanoi

Er det noe vi så langt har vist oss dårlig på, er det å holde oss til planen. Bare én dag ekstra her og en litt lenger stopp der, og vips så har vi dårlig tid. Særlig nå som våre dager i asia nærmer seg slutten. Så dermed måtte den planlagte mangestoppsturen vår opp langs kysten utgå, og erstattes (og dette hadde JoG regnet på, må vite!) av en 26-timers maratonreise med toget. Ute i god tid med billettkjøp var vi jo ikke, så fornøyde med å ha fått kjøpt oss soft-sleeps (i motsetning til de mer beryktede hard-sleeps –eller trebenk, på godt norsk), gikk vi relativt fornøyde ombord.

Nha Trang togstasjon. Må man tråkke litt ut i sporet så må man det..

Togene i Vietnam har vi både lest og hørt mye bra om, så det eneste som bekymret oss var hvordan vi skulle få de 26 timene til å gå. Vel ombord fant vi 4-manns kupeen vår. Med brukt, tilklippet laken, skitt og søppel fra tidligere passasjerer både på gulv og bord. Og skulle det vise seg – en liten mus boende i et mørkt lite hjørne av kupeen. Røykeforbud var fremmedord, så her sev det sigarettrøyk inn fra alle kanter selv før vi hadde startet (selv om det med sin toppfart på omlag 50 km/t ikke var så greit å skille når vi hadde startet fra når vi sto stille). Vel belest på sikkerhetsforanstaltninger, fant vi frem lås og wire og sikret sekkene våre etter alle forholdsregler. Dette fikk derimot våre to vietnamesiske medpassasjerer i kupeen til å le godt, da de kunne fortelle at vi hadde booket oss inn på det mest lukseriøse toget, hvor kun bemidlede mennesker var med, og hvor den slags kriminalitet derfor var så godt som fraværende.

JoG i kupeen

Matsalget (-og der røyk håpet om litt adspredelse ved å sette seg i restaurantvogna)

Toalettfasilitetene

Men ettermiddagen og kvelden gikk. Sove litt fikk vi også (selv med bytte av passasjerer i øverkøyene kl 01 på natta). Våre nye medpassasjerer spratt opp i 07:30 tiden, og kom da ned for å sitte på “sengekantene våre” og by oss på frukt. Og derfra og ut var det bare tiden og veien.

Og musa? Den kom og gikk som den ville. Forsøk på å få den på film viste seg fåfengt. Våre vietnamesiske medpassasjerer viste seg også kun moderat interreserte i våre observasjoner av den firbente. Så for ikke å virke som mer bleikinger enn vi er, lot vi det hele være (bare med å riste skoene litt før vi tok dem på)

Den gjenstridige musa ville ikke på bilde, men musehullet i hjørnet under senga fikk vi derimot med…