BSoD aka “Blue Screen of Death”

Nå er vi tilbake etter en lang pause fra bloggingen…

PCen vår brøt sammen i asia. Vi fikk oppleve en beryktet feilmelding som vi fikk lære at kalles: “BSoD” eller “Blue Screen of Death”. Dermed fikk samtidig begynt å bygge opp vårt “Geek Speak” vokabular (Ja, det ordet lærte vi også). (For de som lurer, så kommer slike BSoD-feilmeldinger når det har skjedd en alvorlig feil I Windows/PCen slik at windows ikke kan starte på vanlig måte).

 

Blue Screen of Death

Vi måtte takke farvel til vår gamle PC, fordi kostnaden av å redde den var mindre enn en ny PC, men vi fikk reddet harddisken med bilder i California (lenge leve PC gutta I Silicon Valley og RIP til vår gamle Blanco, samt velkommen til vår nye Thinkpadito).

Så da er vi igang igjen, klare for “nyåpning” av bloggen. Med oppdateringer fra midten av mars og til nå. Heng med!

På skinner til Hanoi

Er det noe vi så langt har vist oss dårlig på, er det å holde oss til planen. Bare én dag ekstra her og en litt lenger stopp der, og vips så har vi dårlig tid. Særlig nå som våre dager i asia nærmer seg slutten. Så dermed måtte den planlagte mangestoppsturen vår opp langs kysten utgå, og erstattes (og dette hadde JoG regnet på, må vite!) av en 26-timers maratonreise med toget. Ute i god tid med billettkjøp var vi jo ikke, så fornøyde med å ha fått kjøpt oss soft-sleeps (i motsetning til de mer beryktede hard-sleeps –eller trebenk, på godt norsk), gikk vi relativt fornøyde ombord.

Nha Trang togstasjon. Må man tråkke litt ut i sporet så må man det..

Togene i Vietnam har vi både lest og hørt mye bra om, så det eneste som bekymret oss var hvordan vi skulle få de 26 timene til å gå. Vel ombord fant vi 4-manns kupeen vår. Med brukt, tilklippet laken, skitt og søppel fra tidligere passasjerer både på gulv og bord. Og skulle det vise seg – en liten mus boende i et mørkt lite hjørne av kupeen. Røykeforbud var fremmedord, så her sev det sigarettrøyk inn fra alle kanter selv før vi hadde startet (selv om det med sin toppfart på omlag 50 km/t ikke var så greit å skille når vi hadde startet fra når vi sto stille). Vel belest på sikkerhetsforanstaltninger, fant vi frem lås og wire og sikret sekkene våre etter alle forholdsregler. Dette fikk derimot våre to vietnamesiske medpassasjerer i kupeen til å le godt, da de kunne fortelle at vi hadde booket oss inn på det mest lukseriøse toget, hvor kun bemidlede mennesker var med, og hvor den slags kriminalitet derfor var så godt som fraværende.

JoG i kupeen

Matsalget (-og der røyk håpet om litt adspredelse ved å sette seg i restaurantvogna)

Toalettfasilitetene

Men ettermiddagen og kvelden gikk. Sove litt fikk vi også (selv med bytte av passasjerer i øverkøyene kl 01 på natta). Våre nye medpassasjerer spratt opp i 07:30 tiden, og kom da ned for å sitte på “sengekantene våre” og by oss på frukt. Og derfra og ut var det bare tiden og veien.

Og musa? Den kom og gikk som den ville. Forsøk på å få den på film viste seg fåfengt. Våre vietnamesiske medpassasjerer viste seg også kun moderat interreserte i våre observasjoner av den firbente. Så for ikke å virke som mer bleikinger enn vi er, lot vi det hele være (bare med å riste skoene litt før vi tok dem på)

Den gjenstridige musa ville ikke på bilde, men musehullet i hjørnet under senga fikk vi derimot med…

Dalat og Nha Trang

Fra Ho Chi Minh citys 37 varmegrader og mylder, var det hvertfall en av oss som ønsket seg til svalere og mindre asfalterte strøk. Og her var valget relativt enkelt, til Dalat (med sine 1500 høydemeter og tilsvarende vårlige temperaturer) som lå en 4-5 timers busstur unna. Akkurat som ved norsk sommer, var det her bare å finne frem langermet skjorte, og å ta frem fleecejakka for kjølige kvelder. Klimamessige forutsetninger gjorde også mat og blomsterflora mer gjenkjennelig, med jordbær og roser heller enn mango og kaktus. Utformet som en liten fjellandsby, og med store furuskoger rundt, var det ingen grunn til å få hjemlengsel.

 

Utsikt fra hotellet

JoG hadde latt grotter vike til fordel for canyoing (“elvevandring”). Mens han var ute på actionfylt opplegg med rapellering ned fossefall, hadde L. fått for seg å ville utforske Dalats åssider fra hesteryggen. Det viste seg å være en selsom opplevelse, plassert på et gammelt, avmagret øk som ség snublende frem. Etter en to timers vraltende ridetur, hvor guiden hadde lagt inn 2 lengre spisepauser (for hesten, ja), ble det tydelig at byrået som hadde booket ridingen også selv satt med en flau smak i munnen av dette, for ved returen tilbød de gratis sightseeing i Dalats - sett fra mopeden, selvfølgelig. Mens JoG dinglet i et klatretau, ble L blant annet skippet innom en gondolbane som var anlagt opp til en av byens turistaktraksjoner. JoG kom likevel betydelig mer begeistret fra det hele…

Canyoning i Dalat

Vi la også inn et besøk til Dalats arkitekturattraksjon nr. 1 – Crazy house, et slags Gaudi inspirert hotell under stadig utvidelse.

Crazy House

 

Nha Trang

Begynnende innsikt i vår begrensede tid igjen i varme strøk, og ivrige etter å pakke bort fleecejakka igjen, var enigheten stor om at neste stopp burde innebære litt mer vann og strand. Og det fikk vi i Vietnams badeby nummer én, Nha Trang. Her var vi også så heldige (vår dårlige planlegging har sine oppsider) å måtte vente noen dager på tog videre nordover. Nha Trang flyplass betjenes av Vladivostok air, av alle ting, så det velkjente fenomenet med menyer på tysk var her byttet ut med menyer på russisk.

 

Veikryssing –like vanskelig om du er på stort                     Nha Trang beach, sett fra hotellet    eller lite sted

 

Med unntak av en dag med kitesurfing for JoG sin del, var vel oppholdet innholdsmessig helt likt det fra andre steder med strand. Men må man først vente på toget, er ikke dette noe dumt sted å gjøre det på.

JoG kiter bort noe av ventetiden

Åh, så hardt det var å vente på det toget…

Se for øvrig flere bilder i albumet under

View Full Album

Cu Chi Tunnels - og mer krigshistorie

I tillegg til krigsminnemuseet, benyttet vi også stoppet i Ho Chi Minh city til å legge inn et besøk til Cu Chi Tunnelene (tunnnelene kjent som skjule/tilholdssted for vietnamesiske vietkong-soldater). En overkommelig 5-mils tur ut fra Ho Chi Minh, tenkte vi - men det var før vi innså hvilket tempo trafikken i denne byen holder på grunn av sine overfylte gater. Guiden innledet jovialt med at det var greit (og kanskje best) å sove på bussen for de som fikk til det, noe vi smålo litt av, men etter denne introduksjonen sto det en periode nesten helt stille. 

Men noen timer etter start nærmet vi oss ihvertfall Cu Chi tunnelene samtidig som himmelen ble faretruende mørk. Guiden avfeide det hele med at det ikke var regntid nå, og at dette ikke var noe å bekymre seg for. I det vi kjørte inn på parkeringsplassen åpent likevel hele himmelen seg, og lyn og torden smalt samtidig like over oss. Ved å  gjøre solparasoller om til paraplyer, ble vi (med mindre hell) geleidet over til skranken for å kjøpe regnponchoer. Og resten av besøket var vi som to halvdruknede påskekyllinger. 

Turistgeleiding –med mer eller mindre hell hva tørrskoddhet angikk

JoG i sin nye, fjonge frakk

 
Tunnelene –med mer

Veien til tunnelene var ilagt noen obligatorisake stopp. Først obligatorisk filmfremvisning av vietnamesisk propagandafilm fra 70-tallet, med vekt på hvordan de beste “amerikaner-dreperene” i den heroiske vietnamesiske troppen ble belønnet med heder og medaljer (eksempler inkluderte en liten skolejente –ifølge filmen en “very good america' killer”). Neste stopp var stor tegning av amerikanere som gikk i de vietnamesiske fellene (dyrefellene som vietnameserene fant ut også egnet seg for amerikanere). Fulgt av fremvisning av noen av de nevnte fellene.

Propaganda-maleri: Her går den ene amerikaneren etter den andre i fella…

 

Tigerfelle, i krigens dager også myntet på amerikanere (jfr tegningen ovenfor)

Illustrasjon av ulike feller

.

Så til tunnelene

Tunnelene var et underjordisk system av ganger og rom på flere nivåer. De ble benyttet hovedsakelig som hemmelige passasjer og gjemmested under vietnamkrigene. Konstruksjonen ble påbegynt allerede på 40-tallet, under krigføringen mot franske koloniherrer, men videreført og brukt til det fulle under vietnamkrigen mot amerikanerne. Alt i alt skal tunnelene ha vært på ca 200 km, men kun deler er gjenværende i dag. Øverste kanal ligger ca 3 meter under jorden, neste er på 6 meters dybde og det nederste nivået er 9-10 meter under bakken. Jordlaget over skal ha tålt både stridsvogner og lettere bombardement.

Tunnelsystemet skal ha inneholdt både møterom, kjøkken (med egen ordning for å få røyken fra matlagingen ut på overflaten) og sykehus. Også ferskvannsbrønn var å finne. Men særlig mye luft skal de ikke ha hatt. Dyr som skorpioner, giftige tusenbein og andre smittebærende insekter skal også ha holdt til der, og malaria skal ha vært utbredt. I perioder med heftige angrep skal soldater ha vært dagesvis i tunnelene. Guiden vår viste seg å ha en noe spesiell tolkning av ulike forhold. Blant annet mente han at amerikanere ikke kunne eller ville ta seg inn i tunnelene på grunn av deres behov for moderne, vestlige toaletter, noe som jo ikke fantes i tunnelene. Om det av størrelsesmessige, for ikke å snakke om taktiske forhold, hadde vært så lurt for en amerikaner å forville seg inn der, er en annen sak.

Modell av tunnelsystemet. En av inngangene gjennom elvemunningen (ytterst til høyre).

Kun en liten flik at tunnelsystemet var åpne for turistene, ca 100 meter av de øverste kanalene. Disse var også utvidet til “turiststørrelse”, samt at de hadde fått innkonstruerte utganger for hver 20.meter (for de som syntes at turen ble for klaustrofobisk). Deler av den hadde også noe innsivende lys, for å hjelpe oss stakkars turister helskinnet igjennom. Særlig med luft var det ikke der, og krypende på rekke og rad var det greit å vite at det kun var for noen få meter og at det bare var tordenbrak som smallt over oss. Også noen merkelige skytelyder…

Tunnelen – utvidet til turiststørrelse

I tillegg til tunnelsystemet, fantes det også mer avgrensede rom i bakken, ment for å kunne gjemme seg ved behov.

Gjemsel for viderekommende (og de litt mindre bredskuldrede blant oss).

Omtrent så bred som en birkenstocksandal str 43

Men hva ville vel det hele ha vært uten en diger skytebane som bød på kraftige gevær-rekyl og ordentlig geværsmell mot en god dose dollar? Ved enden av omvisningen kom vi i hvertfall til skytebanen med innlagt stopp for de som ville. Her kunne den som ville betale for seg velge mellom M 16, AK 47 og en drøss av andre våpen som Rambo ville ha likt. Og ungguttene stilte seg villig opp for å veksle ladede lommebøker i bytte mot ladede våpen. Med dette bidro de samtidig til å lage et mer uhyggelig soundtrack som vi hadde hørt i det fjerne da vi fortsatt befant oss i tunnelene.

Ammunisjonsmenyen og salgsglade soldater

Vi sto over skytinga, mest innstilt på å spare kreftene til den laaange bussturen tilbake gjennom Ho Chi Minhs ettermiddagsrush.

Ho Chi Minh City (Saigon)

Byen med rundt 8 millioner innbyggere og anslått opp til 6 millioner motorsykler. For en jente fra et sted hvor det knapt nok finnes vei å krysse, og en bygutt godt vant til å ha fungerende fotgjengeroverganger å støtte seg på, var dette en by vi hadde kjent skrekkblandet fryd i forhold til siden ryktene om trafikken her hadde nådd oss (veikryssing i Ho Chi Minh er gjengangertema blant alle vi har møtt som har vært i Vietnam). Trafikken går med og mot kjøreretningen, over sperrelinjer og på begge sider av gata. Men innom byen skulle vi, så det var bare å manne seg opp for litt eksponering. 

Ventende på grønt lys

 
Kvinnedagen

Vi ankom Ho Chi Minh på selveste kvinnedagen, 8. mars. Markering av kvinnedagen viste seg å være utbredt også i Vietnam. Formen på markeringen var imidlertid noe litt annet enn hva vi er vant med fra Norge. Mens dagen i Norge er forbunnet med appeller og politikk, var Vietnams kvinnedag mer som en blanding av morsdag og Valentinsdag.

Ved innsjekk spurte den kvinnelige resepsjonisten på hotellet om L hadde fått kvinnedagsblomster ennå, før hun henrykt fortalte at hun hadde fått den prangende blomsteroppsatsen som sto på disken. Videre instruerte hun oss i kvinnedagsfeiring ved å fortelle at JoG måtte kjøpe blomster eller konfekt til L samt ta henne med ut på en romantisk middag på dagen.

Kvinnedagsoppsatser til salgs

Kvinnedagsrabatt

Vi spurte for øvrig den samme resepsjonisten om en anbefaling på spisested på kvinnedagen. Ironisk nok sendte hun oss ikke til en romantisk restaurant med stearinlys og duk, men istedet til et gatekjøkken! Kanskje det var straffen for at vi ikke hadde pyntet oss nok for anledningen, eller kanskje hun hadde gjennomskuet at JoG aldri kjøpte noen kvinnedagsbukett til L? Vi lot 8. mars være 8. mars og markerte dagen både på Vietnamesisk vis ved å kjøpe kjole til Line med kvinnedagsrabatt, samt i likestillingens navn ved å dele gatekjøkkenregningen.

Mer trafikk. Observert trygt fra taxisetet

Familien på tur. Mor og storebror med hjelm, minstemann fremst med caps

Og midt i det hele en litt sliten sykkeltaxi

Vietnamkrigens grusomheter

I tillegg til å være base for videre reising, brukte vi Ho Chi Minh for å sette oss mer inn i historie, mer bestemt Vietnamkrigen. Et besøk på War Remnants museum, ga oss en vietnamesisk vinkling på Vietnam-krigen. For å høre amerikanernes vinkling på saken må man annensteds, men det museet imidlertid formidlet veldig godt var hvor forjævlig krig er. Spesielt bildene av ofre for kjemisk krigføring, napalm, bomber, miner og deformerte kropper var opprivende. Du ble minnet om alle de tragiske skjebnene bak en krig. Sannsynligheten er stor for at du forlater museet i en dyster stemning (og sannsynligvis også litt provosert hvis du er amerikaner).

For øvrig tok en egen seksjon i museet for seg anti-vietnamkrig demonstrasjonene rundt omkring i verden. Gudene vet hvordan akkurat demonstrasjonstoget fra Moss havnet som et av eksemplene på dette, men det var altså norges bidrag på veggen.

En del av det litt mindre rystende materialet fra utstillingen

Anti-Vietnamkrigdemonstrasjon fra Moss

Det andre besøket vårt var til Cu Chi tunnelene, et sted som i vel så stor grad var preget av propaganda, i tillegg til å ha et litt surrealistisk opplevelsespark-aktig tilsnitt over seg. Mer om dette i et eget innlegg.

Phu Quoc øyene

Vietnam er et langt land. Vi kom inn over grensen fra Kambodsja i sørvest og ca 20 dager senere har vi fly ut fra Hanoi i nordøst (Kina vil da bare være noen få timer unna).
Vi startet med noen dager på Phu Quoc øyene i sørvest. Øyene var tidligere regnet som en del av Kambodsja, men franskmennene var generøse nok til å gi dem til Vietnam en gang på 1950-tallet. Dermed fikk vi oss nesten noen overnattinger på en Kambodsjansk øy (som erstatning for at det aldri ble bungalow-øytur i Kambodsja). :-)
 

 
Phu Qouc var strand og vann, akkompanjert av strålende sjømat. Høydepunkter inkluderte grillede østers med sitrusmarinade og overstrødd med hakkede peanøtter (ja, det var faktisk veldig godt). Også var det mye vi ikke turte å prøve, blant annet 10-15 cm store sneiler og tørkede sjøhester på vin.

Solnedgang

Grillede østers på nattmarkedet

Sjømatutvalg på nattmarkedet – klart til grilling

Vi bodde på et rimelig hotell like ved flere relativt eksklusive strand-resorts. Tusen takk til badevakten på nabohotellet som lot oss betale en slikk og ingenting for å bruke bassenget deres da vi ønsket å slappe av tilbaketrukket fra bølgene. (Vi betalte omtrent prisen av en fruktjuice for det som hotellgjestene sannsynligvis hadde betalt flere hundre dollar for å bruke).

Også hadde JoG sitt første frisørbesøk på turen. Det er nesten som man kan begynne å tro at telepati fungerer basert på hvor bra resultatet ble til tross for meget begrenset utveksling av ord (enten det eller så har JoG et naturtalent for frisørtegnspråk). L. så sikkert litt tufs ut der hun bivånet det hele fra sidelinjen, for frisøren tilbød vask og føn for et par dollar (noe som i vietnam også innebar hodebunnsmassasje, og ansiktsvask)


Nystelte og fine var vi etterhvert klare for å forlate strandlivet til fordel for storbylivet i Ho Chi Minh.  

Der pepper’n gror

 
Fra Phenom Penh, dro vi sørover til kysten av Kambodsja, først et par dager i strandbyen Sihanoukville og deretter videre til Kampot - selve pepperhovedstaden i Kambodsja. Sistnevnte er en idyllisk provinshovedstad som det er lett å bli glad i med sitt rolige småby-tempo ved elven, gamle franske kolonialbygninger, mange aktiviteter å ta seg til, samt et vell av hyggelige restauranter og hoteller. Alt sammen gjør det lett for gjennomreisende å bli lenger enn planlagt (en mellomstopp ble raskt til 4 netter).

Solnedgang over elven

Gamle hus i Kampot

Fra Kampots uteliv

Her er vi 4 i bredden p tresetere (det viste seg bare å tilsvare 2/3 fullt…)

Minibussturen fra Sihanoukville til Kampot var en opplevelse i seg selv. En minibuss på totalt 14 seter, der to seter ble brukt til bagasjeoppbevaring. Ved avgang var vi allerede 16 personer som delte på de 12 gjenværende setene. Innen ankomst var bilen blitt fyllt opp med i hvertfall 23 personer. Det hele akkompanjert av en sjåfør som stadig snakket i mobiltelefon mens han gjennomførte relativt hasardiøse forbikjøringer. Flashpackingen vår bragte oss til et fantastisk lite familiedrevet hotell i Kampot, The Columns. For 200kr/natta hadde vi en meget behagelig base for å utforske området. Derfra bar det ut på besøk til pepperplantasje, nye grotteturer (ja, JoG har grottedilla), dagstur til kystbyen Kep og rolige dager i Kampot.

Kampot-pepper

Februar/mars betyr sesong for innhøsting av pepper, og maten i sør-Kambodsja bærer tydelig preg av det. Det er vanskelig å unngå menyer med kjøtt som er stekt med store klaser grønt pepper. Og det er bra, for det smaker himmelsk, – rett og slett en ny mat-favoritt!  (Grønn pepper er pepper før det er ferdig modent og tørket. De er da mildere på smak)

Grønn pepper (over) Krabbe med grønn pepper (høyre)

Kampot-pepper var visstnok franskmennenes kvalitetspepper nr.1 før borgerkrigen og Pol Pot sine dager i Kambodsja. Et besøk på pepperplantasje måtte derfor med. Her ble hemmeligheten bak grønt, sort, hvitt og rødt pepper avdekket. Pepper vokser i klaser og er grønt mens det vokser på buskene. Når det er fullmodent og tørker inn blir den svart. Hvit pepper får du hvis du skreller pepperet før det tørker. Noen pepperbær blir røde mens de henger på busken, disse plukkes og tørkes til såkallt rød pepper. (Både rødt og hvitt pepper er dyrere da det hhv er sjeldnere/krever ekstra håndarbeid).

På pepper-plantasjen

Rød, hvit og sort pepper

Kep

Kystbyen Kep, drøye 2 mil ut fra Kampot, har rykte på seg for sin gode krabbe med både eget krabbemarked og tilhørende restauranter i strandkanten. Den kunne vi ikke ha usmakt. Vi var relativt godt fornøyde da vi fant en tuk-tuk sjåfør som for 18 dollar tilbød en dagspakke med kjøring til de fleste av provinsens severdigheter, inkludert Kep, hvor vi hadde bedt om en pause for lunsj. Litt mer betenkt ble vi da vi steg ombord, og oppdaget at mopeden som skulle dra oss hadde krefter omtrent som en liten hårføner. Fort gikk det ikke (vi avlyste på eget initiativ et par av stoppene etter som vi så hvor tidkrevende dette kunne bli), men med unntak av et par-tre stopp for å dytte, gikk det ihvertfall fremover.

Tuk-Tuk dytting

Turen tok tid, men våre spørsmål om å kanskje kjøpe noe lite å bite i underveis ble fast nedstemt av sjåføren; nå er vi snart i Kep for god lunsj. Da vi omsider nådde Kep, parkerte han brått i veikanten, hvor en freidig gammel bestemor, en transe og et par yngre damer hadde satt seg opp et gatekjøkken. Og før vi fikk sukk for oss var vi bestemt plassert der. Bestemoren hadde allerede bestemt at vi skulle drikke cola. Resten fikk vi velge fra et krøllete ark hun fisket opp fra bukselomma. Mens vi både snurt og skeptisk inntok måltidet, løp både gamla og transen hoiende og fektende ute i veibanen for å få biler og mopeder til å stoppe for litt gatemat-krabbe. Da oppgjørets time var kommet, hadde all fektingen tydeligvis slitt henne ut. Ihvertfal hva regneferdigheter og engelskkunnskap angikk, men etter pedagogisk gjennomgang av utregning fra JoG, og bekreftende tolking fra tuk-tuk sjåføren, fikk vi jammen tilbake veksel og var fri til å dra videre.

Gatemat-krabbe

Sjefen selv i aksjon

Om vi ga oss med dette?

Neste dag var vi tilbake i Kep. Ny tuk-tuk sjåfør, ny restaurant med duk og vin. Men krabben var i bunn og grunn like god, spist på gatevis eller på restaurant.

Kep, litt borte fra veikanten

Grotter. Igjen.

JoG sin grottedilla medførte to nye besøk, - det var en opptur og en fiasko. 
- Fiaskoen var et besøk som JoG var sikker på at skulle bli en suksess. En hule som var beskrevet å skulle bunne ut i et krater i fjellet som var overdekket av jungelplanter (et krater dannet ved at et digert grottetak hadde kollapset). Vi kjørte godt og vel 90 minutter i tuk-tuk bare for å komme frem til en hule som var 20m lang og med oppmurt gangsti. Og ja den bunnet ut i et lite krater, men den var langt fra noen frodig jungel slik beskrivelsene tilsa. (Guidens iherdige peking på ulike steinformasjoner som var oppkaldt etter dyr det visstnok skulle likne på motvirket ikke på nedturen). JoG fikk likevel delvis bøtet på skuffelsen med en klatretur over toppen av kalksteinsfjellene.
- Oppturen var imidlertid et grottebesøk som vi egentlig hadde avskrevet fra listen. Tuk-tuk sjåføren kjørte oss imidlertid dit likevel og de lokale kidsa belønnet oss med en spennende tur ned gjennom noen åletrange åpninger,  svingete passasjer og litt klatring i mørket.

Nedtur på oppmurt vei 20m gjennom fjellet	Utsikt fra klatreturen
Opptur-hulen med diverse klatring	Inngangspartiet

Skulle vi gjort noe annerledes, så var det kanskje å legge inn en overnatting eller to på en av de relativt folketomme øyene utenfor kysten av Kambodsja. En snorkle-dagstur ut dit avdekket lange palmestrender med bare noen få enkle bungalower spredt langs vannkanten (Strømmen fikk de fra generatorer). 

Koh Russei utenfor kysten av Sihanoukville

Neste stopp Vietnam.

View Full Album